Så jævla modernistisk

Etter several years med studering av mennesker, solen, månen, stemmer, vinden, farger, filmer, bøker, blomster, løv, bestikk, stoler, flammer, hunder og øyer, har jeg virkelig lært meg teknikken å gjøre meg selv depresiv. Hvertfall for en kveld.

1. Les hele Muleum av Erlend Loe. Gråt når du må. Le høyt når du må.
2. Les deretter Anne av Paal-Helge Hauge. En modernistisk punktroman (altså en roman som består av 80 sider med fire linjer på hver side, og DU skal gjøre opp din mening bedømt etter egne oppfatninger, og gjerne minner fra eget liv).
3. Studer modernismen. Grav deg ned i trekk som: fremmedfølelse, mystisk, splittet og disharmoniske karakterer.
4. Tenk over livet. Gjerne så lenge og grundig at du blir ufattelig emosjonell og får en klump i magen og vet du får mareritt, eller i hvertfall en jævla utrivelig drøm, samme natt.

Oppdrag utført. Jeg tror mennesket noen ganger tvinger seg selv til å utføre ting de innerst inne vet de verken har behov, tid eller tankevirksomhet nok til å gjøre, eller tenke videre på i etterkant. Bah. Så nå sitter jeg og hører på at pappa ler til en rævva film på Canal+ om noen som har giftet seg så liker de egentlig ikke hverandre.

Alt dette takket være en helvettes skoleoppgave. HURRA